Allsang

I mange år jobbet jeg som distriktsmusiker i Mo i Rana. Et av ensemblets faste oppdrag var å spille på den årlige festmiddagen for 25-årsjubilanter og nyslåtte pensjonister i Rana kommune. Ordføreren var vertskap, og en sentral del av kvelden var at han delte ut gullklokke til de som hadde jobbet i kommunen i 25 år. Distriktsmusikerensemblet bidro med musikkinnslag og akkompagnement til allsang.

Rana er som kjent en rød kommune, og har hatt arbeiderpartiordfører siden tidenes morgen. Men akkurat denne høsten hadde det blåst en blå vind over det nordlige Helgeland. En sak om skolenedleggelse hadde satt sinnene i kok, med det resultat at Høyre gjorde et brakvalg. Dermed var det en nyslått høyreordfører som skulle være vertskap på festmiddagen.

Vi tok kontakt noen uker før og spurte hva ordføreren ville ha som allsang? – Bare bruk de samme sangene som i fjor, var svaret. Den ferske ordføreren hadde vel viktigere ting å tenke på, kan du skjønne.

Festmiddagen gikk sin gang på tradisjonelt vis. Til slutt kom vi til siste allsang som, like tradisjonelt, var Kjærlighetsvisa av Halvdan Sivertsen. Distriktsmusikerne spilte og folk sang. Helt til vi kom til tredje vers. «Og av og tel når tegnan blir for tydelig, og de som sett med makta gjør mæ skremt …». Jeg hørte humringen bre seg nedover bordet ettersom folk leste videre i teksten. 

«Da har æ ei som vet at folk vil våkne, og at vinden ifra høyre snart må snu!»

Sangen klang malmfullt ut i rommet. Odføreren ble stiv i maska. Etterpå reiste han seg. – Hm, ja, det kan hende vi skal velge en annen sang til neste år, dere, hehe.

Tre år senere var Arbeiderpartiet tilbake i ordførerstolen. Og har de ikke gitt seg, så er de der ennå.